mandag, juli 25, 2005

Jordskjelv!

Vi satt og skravlet og koste oss i salongen under bursdagsfeiringa til Inga Marie da huset begynte og riste og glassene klirret - endelig et jordskjelv!! Spredt jubel og applaus brøt ut, og flere av oss skyndte oss ned på C for å se utslaget på seismografen. Det ble foreslått å sende ut tsunamivarsel på callingen, men foreløpige målinger viser bare et kort men heftig skjelv på 4,4. (Tirsdag: Skjelvet er oppjustert til 5,5)
Utslag på seismografen

Samlet på seismorommet

En fornøyd gjeng :-)

Til Sørkapp med fjellduk

Dette ble visst den store turhelga, og hele sju personer (og to hunder) kom seg til Høybergodden - Norges vestligste punkt. Fem på lørdag og de to kvinnelige kokkene på søndag. Vi hadde over 14 grader på fredag og en lovende værmelding, men med synkende temperaturer var det fare for tåke. Alt i alt skal vi si oss veldig fornøyd, men det så nokså mørkt ut da vi våknet om morgenen både lørdag og søndag…

Gikk til hytta Vera på vestsida i knallvær på fredagskvelden, og fortsatte sørover i 11-tida under et tykt og lavt dekke av tåkeskyer. Gikk innom Camp Margareth, Jettegryteodden og Richterkrateret, og var framme etter 5 timer. Turen går i lavlandet i et nokså forrevet terreng, og tåkedisen og de lave skyene gir en ganske spesiell stemning. Etter Høybergodden fortsatte Svein, Atle, hundene og jeg mot Sørkapp langs Sørstranda – en vakker strand som ville ha vært umåtelig populær hvis den hadde ligget på sørligere breddegrader. Med flere kratere i nærheten, en odde som danner en bru, og et skjær utenfor som kan gi assosiasjoner til en hval. Vi fortsatte videre opp mot Ronden (360), og på ca. 200 meter kom vi over tåkeskyene. Utsikten og været ble bare helt fantastisk, og det var godt å ta seg en liten pause i bakken. Vel nede fra Ronden tok Atle og jeg en snartur oppom Sørkapp (320), som må være en av de fineste toppene her på øya. Så gikk vi videre mot østkysten til vi fant en idyllisk leirplass like ved en liten foss og et vann. Fikk testet ut den nye multifuelbrenneren min og kokt opp litt varmt vann, og det hele så ut til å bli en særdeles bra tur.

Alle tre hadde hver sin fjellduk med sovepose, men jeg hadde sløyfet liggeunderlaget og i stedet satt min lit til den tykke mosen som dekker større deler av øya. Om kvelden var den god og myk og sikkert over 10 cm tykk, men om morgenen var den ikke like behagelig… Morgenen viste seg i det hele tatt til å være en stor nedtur: Været slått om, til tykk tåke og lett yr. Jeg hakket tenner som jeg aldri har gjort før, kledde på meg alle klærne jeg hadde, og så satte vi av gårde før vi hadde spist frokost. Det gikk heldigvis fort å få varmen, og med GPS med kart var det ikke noe problem å finne en bra rute hjemover langs kysten.

Selv gikk jeg noenlunde samme rute i fjor, og irriterte meg noget over at naturen ikke fikk vist seg fram fra sin beste side til de to turkompisene. Fjellene stuper 3-400 meter rett ned i havet, og der vi går er det delvis flatt og delvis noe helling. Ganske fascinerende natur, i hvert fall, men ikke så veldig spennende i tåke. Til alt hell løste tåka seg opp da vi hadde gått omtrent 1/3 av ruta, og resten av turen ble bare helt utrolig flott. Og så fikk vi jo sett kysten sørover også. Tok oss en bra pause ved Kapp Wien med sitt fascinerende fugleliv, og var hjemme igjen halv fem.


Mot Vera

Vera

Camp Margareth

Alkekongene prøver aa jage oss bort

Jettegryta

Inngangen til Jettegryta

På Høybergodden

Ved Sørstranda og Høybergkrateret

Langs Sørstranda

Lundefugl i farta

Utsikt mot hvalen fra Ronden

Rester av bygning på Ronden

Utsikt mot Sørkapp

Ingolf, Solheimfjellet og Skjoldkollen

Utsikt fra Sørkapp

Mot Kikut

Leirplassen

En sliten hund i mosen

Hjelmen (krater)

Hvor skal vi gå, tro?

Tåka løser seg opp

Ingolf kikker mot Kapp Wien

Langs brinken

Kysten sørover, med Hjelmen lengst vekk

Kapp Wien

Storjo angriper

Nedover Kapp Wien

Havhest og unge

Veien hjem

Foss av stein og vann...

Atle oppunder Tronfjellstupet. En bue av stein øverst i fjellet

Detalj fra Tronfjellstupet

Ras

Ruta vi gikk

Sørligste del av ruta (til Kapp Wien)

Høydeprofil

torsdag, juli 21, 2005

Første Beerenberg-forsøk

Jaja... Første Beerenberg-forsøk mislyktes, men vi får vel en sjanse til :-) Etter lovende værmelding med lite vind og høy temperatur i høyden hadde vi store forventninger da det klarnet opp på tirsdagen. Kjørte bil utover ved midnatt, og klokka ett var Trond, Atle, Ingar, Inga Marie, Svein, Harald og jeg klare til å starte oppstigninga fra Ekerolddalen i SV. Det var litt lave skyer rundt øya og noen skyer på rundt 2000 meter sør for oss, men hele Beerenberg var klar. Opp til Nunataken er det bare en jevn, uendelig lang helling, og det gjelder bare å forstå at man kommer framover selv om det ikke se slik ut. Ved Nunataken 2/3 opp blir det fort mye verre, med store bresprekker og mye brattere. Da vi kom fram dit klokka 8 hadde to falt fra, og skyene dratt innover bratthenget og nordover. Og siden vi allerede var nokså usikre på ruta, tok vi en lange pause i tilfelle det kunne bli klarvær. Helt vindstille og bortimot 10 grader :-) Motivasjonen for å gå videre ble vel ikke noe særlig større ettersom tiden gikk, og etter 3,5 time begynte vi på returen. Gikk i tau mellom 1250 og 1600 meter pga flere mini-sprekker. Etter det kunne jeg sette på meg skia (som var med som snøanker), men det blir jo ikke de helt store utfordringene med så slakk helling... Var nede igjen allerede etter drøyt to timer, og rakk et velfortjent bad i bassenget før middag :-)


Pause i Ekerolddalen

Skyggen av Beerenberg

Pause på 900m

Mot Sør-Jan

På rad og rekke

Beerenberg

På Nunataken

Sørbreen

Bresprekk på Nunataken

Heftige bresprekker

Havhest på 1300m

Beerenberg i skyene

Hellinga, med folk mellom horisonten og skyene

Ruta vi gikk

Høydeprofil